Dr. Maria Montessori
SAMMENDRAG
Maria Montessori var en vitenskapskvinne. Hun studerte medisin, spesialiserte seg i psykiatri og antropologi, og var en enestående matematiker. Hun studerte utdanningsmetoder i en årrekke, og fant dem alle mangelfulle. Så hun skapte montessorimetoden, utdanning som vektlekker hands-on, individualisert læring i aldersblandete grupper i et barnevennlig miljø. Hennes læringsstrategier og oppdagelser om læringsprosessen revolusjonerte utdanningsfeltet og hadde stor påvirkning på barns utdanning verden rundt. Hun er også kjent som Italias første kvinnelige lege, og for hennes engasjerte innsats på barns vegne, ikke minst i opposisjon til fascismen i andre verdenskrig. Montessori ble nominert til Nobels Fredspris tre ganger (1949, 1950 og 1951).
HISTORIKK
Maria Montessori ble født 31. august 1870 i Chiaravalle i Italia. Faren var statsansatt og tidligere soldat, moren var hjemmeværende, men uvanlig velutdannet. Maria var selvsikker og viljesterk, og gjorde det fremragende på skolen. Da hun var tretten år begynte hun på en teknisk skole, noe som ble ansett som utelukket for kvinner. I 1886 ble hun uteksaminert med så gode karakterer at hun ble tatt opp ved Regio Instituto Tecnico Leonardo da Vinci. Her studerte hun matematikk, naturfag og språk, og igjen oppnådde hun enestående resultater. Det var her hun begynte å drømme om en karriere innen medisin.
Da hun søkte seg til medisinstudiet på Universitetet i Roma i 1890 fikk hun avslag grunn av at hun var kvinne. Hun lot seg ikke avvise så lett, og begynte å studere fysikk, matematikk og naturfag ved universitetet. Hun henga seg til studiene med fast besluttsomhet, til tross for en pågående krangel med sin elskede far som var sterkt i mot denne avgjørelsen. To år senere fikk hun sin Diploma di licenza og fikk til slutt, til tross av at hun var kvinne, studere medisin. Da hun presenterte sin avhandling i 1896 ble det mannlige eksamenspanelet svært imponert, og hun ble således Italias første kvinnelige lege.
Hun begynte å arbeide, samtidig som hun fortsatte sin forskning på universitetet i Roma. Hun innledet et forhold med Dr. Montesano og ble gravid. Det ble ikke noe giftemål, så sønnen Mario ble oppfostret hos en familie på landet. Hun fulgte med på ham, men de så ikke hverandre så ofte. (Da han var femten år skulle han gjenforenes med sin mor og ble etter hvert hennes mest oppskattede assistent).
Hun fikk jobb på et asyl hvor hun jobbet med utviklingshemmede barn. Møtet med disse ledet til hennes interesse for psykologi og menneskelig atferd og at hun begynte å studere antropologi. I 1906 startet hun på det som skulle bli hennes livsverk: å rekonstruere utdanningsfeltet for barn.
Maria Montessori åpnet sin første Casa dei Bambini (Barnas Hus) i det beryktede Quartiere di San Lorenzo, et av de fattigste områdene i Roma.
“Det var 6. januar 1907 da den første skolen åpnet for små, normale barn mellom tre og seks år. Jeg kan ikke si etter min metode, for den eksisterte ikke ennå. Men i denne skolen som nå ble åpnet skulle min metode snart oppstå. Den dagen var det ingenting annet å se enn ca. femti fortvilende fattige barn, med røff og sjenert oppførsel, mange gråtende, nesten alle barn av analfabeter, og som var blitt overgitt i min varetekt”…”Det var gråtkvalte, redde barn, så sjenerte at det var umulig å få dem til å snakke; ansiktene deres var uttrykksløse, med forvirrede øyne, som om de aldri hadde sett noen ting i sitt liv.”
Arbeidet med disse barna var så oppsiktsvekkende suksessrike at hun snart fikk mange tilhengere. Kun seks måneder etter at hun åpnet Casa dei Bambini kom folk fra alle samfunnslag, og fra alle kontinenter, for å se Maria Montessoris mirakelbarn.
Maria Montessori hadde ingen pedagogisk bakgrunn, men brukte en forskerens tilnærming, og gjennom å observere barna oppdaget hun snart noen viktige, og for perioden revolusjonerende, prinsipper om barn og deres læreprosess. Blant disse var at barn har en iboende drivkraft til å lære, og at de er i stand til å samle en utrolig mengde informasjon om verden rundt dem og omgjøre denne til kunnskap. Dette var overraskende funn ved århundreskifte siden det inntil da ble antatt at barn bare kunne lære gjennom instruksjon, eller spesifikt, gjennom å bli fortalt av en voksen.
Videre oppdaget Montessori at barns iboende drivkraft til å lære virket best når barna fikk fri tilgang til å arbeide selvstendig i et trygt læringsmiljø med barnevennlige møbler og hands-on materiell. I dette miljøet var barna selvmotiverte og utforsket, eksperimenterte og oppnådde ny forståelse. Hun fant at selvkorrigerende, eller autodidaktiske, puslespill og annet materiell var en essensiell komponent for selvstendig læring. Videre fant hun at dersom barn ble plassert i grupper sammen med andre barn innen et lite aldersintervall (som 3 – 6, 6 – 9, 9 – 11 osv.) ville de ikke bare arbeide sammen, men også hjelpe til med å undervise hverandre. Eldre barn lærte undervisnings- og omsorgsferdigheter, og yngre barn fikk et glimt av læringsstrategier og lek som de ennå ikke hadde oppdaget.
Montessori fant at barn i alle aldre trivdes med å oppleve mestring av ferdigheter de trengte i hverdagen. Førskolebarn ble begeistret for å få assistere på kjøkkenet, de ble stolte og fikk økt selvtillit av å dekke bordet og bruke passende manerer ved måltider. Likeledes ble selvtilliten og gleden styrket hos eldre barn ved mestring av grunnlegende familieøkonomi og ved å lære om å drive en bedrift eller å bygge møbler. Disse unge tenåringene gjorde det best når hovedvekten av læreprosessen var praktisk og handlingsorientert, i stedet for utelykkende intellektuell. Montessori mente at det var fordi denne aldersgruppen har et så stort psykologisk og fysisk (f. eks. hormonelt) press at de stadig emosjonelle svingningene i gjør det vanskelig å fokusere på rent abstrakte studier.
Montessori mente selv at hennes mest betydningsfulle oppdagelse var at det er pedagogen som må følge eleven oppmerksomt, ikke omvendt – et konsept i total motsetning til forventingene i hennes tid. Hun fant at hun ved å observere hvordan hvert barn responderte på forskjellige leksjoner og materiell med letthet kunne bestemme hvilke leksjoner hun burde presentere neste gang. Ved å anerkjenne at hvert barn er et individ, med individuelle behov og evner, kunne hun guide hvert enkelt barn til å oppfylle sitt potensial. Videre demonstrerte hun denne filosofiens sannhet ved å transformere livene og sinnene til barna hun arbeidet med.
Denne bragden tiltrakk seg Alexander Graham Bell, Thomas Edison og Helen Kellers oppmerksomhet. Bell grunnla Montessori Educational Association og inviterte Montessori til USA i 1913. I 1929 åpnet Montessori Association Montessori International i Nederland, og nok et senter i 1947 i London.
Da fasismen vokste frem i Italia og naziregimet spredde seg i Tyskland ble Montessori forsøkt presset til å omgjøre skolene sine til treningssentre for å masseprodusere soldater til krigen. Naturlig nok nektet hun, og ble derfor internert en kort periode sammen med sønnen Mario. Hun ble frigitt og landsforvist av Mussolini, og flyktet da først til Spania, så til India og endte til slutt i Nederland. Her døde hun i 1952 og overlot lederskapet av Association Montessori Internationale til sin sønn Mario.
Navnet hennes lever videre gjennom montessorimetoden. Siden termen ”montessori” ikke er patentert finnes det dessverre mange skoler som ikke oppfyller Montessoris krav, men som ser ut til å tro at metoden handler om leker pent ryddet på hyller. Montessori selv følte at den avgjørende ingrediensen i hennes metode var for lærerne å bli god til å observere barn, å kunne utlede og intuitivt forstå hva barn trenger, både generelt og som unike individer, slik at hvert enkelt barn kan utvikle sitt fulle potensial.